Trass!

Det føles håpløst å stå opp. Smerten i nakken og skuldrene gjør at jeg stadig våkner i løpet av natta for å bytte stilling, resultatet er en veldig morgengretten jente som blir i senga til ut på ettermiddagen. Jeg graver ansiktet ned i den varme puta  og rekapitulerer uka som har vært, for å så komme frem til konklusjonen om at det er fullstendig min egen feil at jeg føler meg så dårlig.

Jeg tar til meg sosiale vaner veldig fort. Er jeg veldig sosial over en liten periode så har jeg vansker for å være alene igjen, samtidig som at for mye tid alene gjør det tungt å komme seg ut. Etter den store EDSU helgen med tre dager omringet av mennesker, ble jeg hypersosial. Denne uken overfylte jeg med avtaler og ting å gjøre ute. Med en kropp som nekter å la seg ignorere over lenger tid, våknet jeg fredagsmorning med en velfortjent følelse av å ha blitt skutt og bedøvet. Hadde kroppen min kunne snakke hadde det nok blitt noe spydig  og hovent som "Who's your daddy now?".

Så jeg utførte fredagen i stil med dovendyr verden over for å likevel våkne lørdag med en sikker følelse om at jeg har jogget i søvne, for hvordan kan man ellers være så sliten etter å ha sovet. Telefonen min ringer og det er min venninne som er på vei helt til Oslo for å få tak i katteører som tydeligvis ikke er å finne her i byen. "Sov du? Klokka er jo 12! Nå må du stå opp!" Hun får meg til å le, og like mye som jeg vil drepe henne så elsker jeg henne. Vi skal på halloweenfest i kveld, og jeg vet med hele meg selv at jeg overhodet ikke er i form. Kanskje det er alderen min, kanskjer det er min sta personlighet, uansett hva det er så står jeg opp for å legge frem antrekket til i kveld og flirer i det jeg legger frem støvlettene jeg antageligvis kommer til å brekke begge anklene i. Til syvende og sist straffer jeg bare meg selv, men det er en viss fryd i å gjøre noe du egentlig ikke har krefter til når kroppen din generelt jobber så sterkt i mot deg.  Det er som å være en tenåring og gjøre noe foreldrene dine har advart deg i mot, ha det fantastisk og komme hjem til kjeft. Det er akkurat det jeg føler meg i dag, som en trassig tenåring.

Søndagsmorgenen kommer til å tilbringes med mye smertestillende og klagesang, men jeg vil ligge og vite at jeg så smashing ut til tross for min fysiske tilstand. Hvem er sjef nå?

Happy halloween alle sammen!

Én kommentar

Verdandi

31.okt.2009 kl.15:53

Hehe, fantastisk.. Kos deg masse ikveld! tenk på smertene i mårra istedenfor, da er det søndag, den er til for å bli liggende som et slakt på sofaen :p

Skriv en ny kommentar

kronisk

kronisk

21, Kongsberg

Jeg ønsker å skape mer innsikt i hvordan livet med en kronisk sykdom er. Jeg har Ehlers-Danlos Syndrom, og dette er min hverdag.



Bookmark and Share
Subscribe

Kategorier

Arkiv

hits