En av mine hobbyer - Spill.

Jeg er veldig glad i spill.

Som lite barn husker jeg når min storesøster hadde spart seg til den første store konsollen fra nintendo, en såkalt NES. Det ble tilbringt mange timer foran tv'n med Supermario og mange andre spill jeg har nostalgiske følelser rundt. Interessen har utviklet seg samtidig med konsollene.  I dag eier jeg en Nintendo DS, en PSP,  Wii, Playstation 2, N64 og SNES.  Gledelig innrømmer jeg å ha tilbringet mange timer med hver av de, med litt veksling over til mine PC spill.

Spilleavhengighet er en av mange mentale tilstander med hysterisme knyttet til navnet. På en side forstår jeg så godt hvorfor noen blir avhengig. Det finnes uendelige alternativer av virtuelle verdener der du kan utgjøre en forskjell og eie evner du aldri kunne hatt i virkeligheten. Etter en dårlig dag på jobb er det fint å ha klart å slå den vanskelig bossen du har jobbet med en stund. Selv har jeg spilt mye World of Warcraft, kanskje den mest kjente livsødeleggeren. Det er et spill som tar plass i en eventyr-verden hvor du er koblet til et nettverk med andre spillere over hele kloden. Det er lett å miste grep på tiden som går mens man slakter drager, monstre og pirater sammen med andre, men jeg mister meg like mye bort når jeg er den berømte rørleggeren Mario som nok en gang må redde prinsesse Peach fra min erkefiende Bowser. Eller når jeg er advokat Phoenix Wright, hvor jeg må samle bevis og løse mystiske mordsaker.  Selvom det er "bare et spill" så blir jeg likevel utrolig sint og lei meg om noe fælt skulle skje, som for eksempel at mine lagringsfiler blir korrupte og alle mine timer med fremgang går rett ut av vinduet. For det er fortsatt et tidsfordriv jeg setter mye følelser og arbeid i. Men forskjellen mellom meg og en spilleavhengig person er at jeg vet at dette bare er et spill, og kobler meg ut for å møte venner og familie.

Likevel innrømmer jeg at det har hendt at jeg har vurdert å avlyse mine avtaler for å holde sengen med en håndholdt konsoll. Ikke bare for spenningen eller gleden sin skyld, men fordi når du føler deg skikkelig dårlig kan spill være komfortabelt distraherende!  Ligger jeg  utmattet på sofaen så er det gøy å kunne prøve å redde Peach, har jeg vondt i kroppen så finner jeg stor glede i å kunne være en detektiv i noen timer. Da ønsker jeg heller å mestre min virtuelle verden enn å konfrontere en dårlig dag i den virkelige verden, men jeg klarer heldigvis aldri å holde meg alene lenge av gangen og kommer meg til slutt ut uansett. Det er da praktisk at spill har blitt til noe sosialt man kan gjøre sammen. Jeg tør å mene at verden innenfor videospill fortsatt er mannsdominert, derfor har jeg funnet stor glede i å ha funnet (ironisk nok gjennom nettet) en venninne med like stor interesse og kjærlighet for dette tidsfordrivet som meg.  Hun ser ingenting galt i å ha meg som en katt på sofaen sin og i timesvis dele meninger om spill fra ulike konsoller.

Noen ser på tv, andre leser bøker, og vi spiller. 

5 kommentarer

Queta.

19.okt.2009 kl.12:34

Min er egentlige bil er jo bare litt større :P

Men den her er über fancy.

xbubblegum

19.okt.2009 kl.13:23

sv; takk for tipset^^

Jeg er klar over det med arr..

Det er derfor jeg utelukket cheeks.

Kjenner mange som har/hatt det og de endte med to stor tydelige arr midt på kinnene!

Såeh.. Men rundt munnen er jeg ikke så nøyen på, har en veninne som har snakebites som hun tok ut for et halvt år siden og hun har ikke noe arr. Men det varierer vel litt fra person til person (:

Margrethe

19.okt.2009 kl.14:07

Beste som finnes er å kaste bort timer på spill med en god venninne! Min spillvenninne har dog flyttet et godt stykke unna, så jeg er glad det har blitt med online-muligheter med de nyeste spillkonsollene.

Også savner jeg WoW :C

Spilling er digg <3

Verdandi

19.okt.2009 kl.18:41

Du skriver veldig bra, man forstår fort hvor entusiastisk du er for å spille, med tanke på hvor bra du beskriver ting. Samboeren min er veldig glad i spill selv, mens jeg liker best å se på tv/film, forstår meg ikke helt på spill egentlig, fordi jeg ikke klarer å spille det :p Det eneste spillet jeg klarer er sonic på den gamle segaen jeg hadde tidligere, og den 2D versjonen av Mario på den gamle nintendo-boksen.. akk som jeg savner den boksen :p

Kristine

19.okt.2009 kl.20:07

Aaah, gaming. I det siste har jeg og Kristian begynt å spille gamle DOS-spill, som Jones in the Fast Lane og Ski or DIE. Haha, det er awesome.

Skriv en ny kommentar

kronisk

kronisk

21, Kongsberg

Jeg ønsker å skape mer innsikt i hvordan livet med en kronisk sykdom er. Jeg har Ehlers-Danlos Syndrom, og dette er min hverdag.



Bookmark and Share
Subscribe

Kategorier

Arkiv

hits