Jeg er ikke her, kom igjen senere.

Lydene rundt meg føles litt fjerne, jeg snakker og deltar i samtaler men følger ikke helt med på mine egne ord. Kroppen er litt tung men ikke helt til bry. Noen ganger tar jeg meg selv i å ha lukket øynene litt lenger enn nødvendig, de føles tunge og trøtte. Jeg får ikke helt med meg tiden, jeg tenker ikker så mye, jeg føler meg egentlig veldig rolig med kanskje en liten melankolsk undertone. Jeg kjenner igjen alle disse følelsene, de betyr at jeg er skikkelig sliten.

Smerte og utmattelse går som regel hånd i hånd. Men noen ganger skjer det, i likhet med i dag, at jeg egentlig ikke har noe særlig vondt, men jeg er veldig sliten.  Det er vanskelig å distrahere hjernen når man har vondt, det er vanskelig å hvile, det er vanskelig å tenke, smerte er oppslukende og ekstremt ubehagelig. Utmattelse er derimot som å sove kjempelenge men våkne og  føle seg like sliten som da man la seg. Motivasjon og krefter finnes ikke, en orker ingenting og har ikke så mye energi til å bry seg om det heller.

Hvordan man føler utmattelse og smerte er forskjellig for alle, min utmattelse er å løsne fra verden og jeg har reagert på denne måten siden jeg var barn.  Den mentale avkoblingen som oppstår sammen med den fysiske utmattelsen har jeg med erfaring funnet ut at kan løses med å isolere seg litt. Som en ekte introvert så lader jeg meg best opp når jeg er helt alene, og etterpå er livsgnisten tilbake.  Etterpå kan jeg ikke tro at jeg kastet bort verdifulle timer av livet mitt på å gjøre ingenting, og hiver meg ut døra fordi det er jo stadig noe som jeg vil gjøre!

Men akkurat nå kan det være det samme. For akkurat nå er jeg skikkelig sliten.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kronisk

kronisk

21, Kongsberg

Ikke alle prater om det å være kronisk syk. Denne bloggen er mitt forsøk på å skape litt forståelse.



Bookmark and Share
Subscribe

Kategorier

Arkiv

hits