Fysioterapi

Jeg går på fysioterapi to ganger i uken og har trent hos samme fysioterapaut i halvannet år nå. Treningen er det ikke noe galt med, bare motivasjonen min. Det er utrolig vanskelig å holde seg motivert lenge når det gjelder trening, og når man er kronisk fysisk syk så er både de negative og positive virkningene enda skarpere.

Om morningen verker hele kroppen etter at jeg såklart sovner i absurde stillinger med nattskjorta vrengt opp etter ryggen. Etter alt strevet med å kle på seg og spise frokost så må jeg igjen skifte klær til teningstøy, og til tross for at jeg legger vannflaska i veska så glemmer jeg den alltid på benken. Det er heldigvis ikke så langt til der jeg trener, men når man er morgentrøtt og øm i kroppen er det horribelt å bli møtt med en vegg av kulde på vinteren. Alt i alt er hele prosessen fra senga til treningslokalet aldri behagelig.

Lokalet er veldig intimt, noen vil kalle det koslig hvis man liker å trene mindre enn en meter fra alle de andre. Jeg misliker å trene rundt andre. Når jeg er svett, rød og sliten, så har jeg ikke lyst på publikum. Heldigvis er jeg veldig fokusert når jeg trener og glemmer de andre etter en stund. Det er nemlig bare å komme seg til fysioterapien som er umotiverende for meg, for når jeg først kommer i gang så er jeg alltid ferdig med programmet mitt før timen min er omme og bruker den resterende tiden min på utholdenhetstrening. Jeg er en klam tomat når jeg tusler hjemover, og må tilstå at jeg også har funnet en utrolig fysioterapaut. Hun er så sprudlende og glad hevr gang jeg trener at man kan jo nesten ikke la være å komme tilbake

Den beste følelsen er gåturen hjem. Da har jeg jobbet hardt og føler meg som en superhelt til tross for alt jeg går som en fyllik. For når man har trent så kan resten av dagen være det samme! Man fylles med en blanding av god samvittighet og følelsen av å være uovervinnelig. Siden jeg bor så nærme så foretrekker jeg å dusje hjemme og jeg ser såklart ikke ut. Bor du i Kongsberg og ser noen sjangle med treningsbag, utrolig svett hår. rødt ansikt. treningsbukser, og et fårete smil, så er nok det meg!

Denne superhelt følelsen forsvinner desverre innen jeg har dusjet og spist lunsj. Da er kreftene brukt opp og jeg inntar koma på sofaen. Men det kan være det samme, for i dag har jeg trent.

3 kommentarer

Queta.

24.sep.2009 kl.13:13

Min konklusjon med sånne treningssenter er at folk har egentlig nok med seg sjøl..

kronisk

24.sep.2009 kl.13:26

Det er veldig sant. Men siden dette er fysioterapi så er det mange som driver med veldig små øvelser, hvor de ender opp med å kjede seg og ser og prater med de andre i rommet. Jeg er bare så fryktelig asosial når jeg trener :(

Queta.

24.sep.2009 kl.13:38

Er det så rart da?
Du er jo ikke der for å drive syklubb. Noe vi forøvrig var EKSTREMT gode på når vi spilte volleyball.

Skriv en ny kommentar

kronisk

kronisk

21, Kongsberg

Ikke alle prater om det å være kronisk syk.

Kategorier

Arkiv

hits