Flyttet


Kronisk har flyttet til et eget domene, heretter vil det blogges på:

www.hyperelastica.com

Shit.

Vintergudene må ha hørt all sutringen min, da jeg morgenen etter mitt negative innlegg våknet til at vannet mitt hadde fryst! Heldigvis kunne rørleggeren komme på slutten av min stressende og paniske dag, og nå tør jeg ikke å skru av springen før minst juni måned.

Ehhh, glemte jeg å si at jeg elsker vinteren? ELSKER DEN.


Kald frustrasjon

Du fryser egentlig ikke, men du er heller ikke så varm som du skulle ønske at du var. Tærne er akkurat kjølige nok til at du legger merke til det, til tross for antall sokker som er tredd over de. Hendene blir kalde av å skrive på tastaturet, og nedover ryggraden kjennes et ubehag, et dempet evinnelig gufs, som får deg til å trekke skuldrene opp under ørene uten at du tenker over det. Musklene spenner, en tensjon som kjennes i ettertid, som får kroppen til verke. Tørr og varm luft eser ut av oljeovnen som står på max midt i stuen, luft som gjør deg tørst, som gjør håret statisk og huden tørr.

Jeg er så lei vinteren.  Januar fyller meg alltid med rastløshet og frustrasjon, en metthet over den lange vinteren. Mett over kulden som stadig sniker seg inn, slik som når man våkner om natten fordi føttene havnet utenfor dynen mens man sov, eller gufset når noen kommer inn og inngangsdøren er åpen i noen sekunder. En uinviterende kulde som ødelegger hvert ønske om den minste aktivitet utendørs, og en lengsel etter sollys som ikke lar seg mette. 
Det verste med januar er følelsen av å ikke ha noe foran seg. Det er ingen jobb eller studier som venter på meg, ingenting som opptar tiden min. Hverdagen har blitt et litt tidløst vakuum. Det har ikke noe å si når jeg sover, for jeg skal ikke noe sted. Det har ikke noe å si når jeg spiser, jeg skal jo ingenting. En situasjon som virker appellerende i begynnelsen, men mangelen på aktivitet tapper meg for motivasjon, min sult på struktur og arbeid virker til tider utålelig, og jeg frustrerer meg over min hemmende mangel på energi. Jeg vet at jeg har mye å gi, mye jeg ønsker å gjøre, men finner ikke et sted som samtidig er tilpasset mine begrensninger.

Det er som å ha på seg verdens vakreste kjole, uten å ha et sted å gå til. Så jeg venter, teller snøflak og venter på den innbydende varmen.


Takk for alt, totusenogni.

Under preparasjoner for det nye året har jeg, i likhet med de fleste, tenkt på året som har gått. En oppsummering av hendelsene for å kunne beregne verdien av tiden som har passert, flertallet har det til at et begivenhetsrikt år er et godt år.

 Det første som lyner gjennom tankene mine når jeg sier "totusenogni" høyt, er min bestemors kreftdiagnose, som en måned senere ble årsaken til hennes død.  Arvestriden etter henne er fortsatt gående, åtte måneder senere, hvilket skaper en varig skuffelse. I mellomtiden hadde jeg og min samboer blitt fôrverter for en vanskelig engelsk bulldog, med mye hormoner og mangel av disiplin. Lite visste jeg at min samboer ikke lenger trivdes sammen med meg. Forholdet vårt varte i fire år, hvor vi bodde sammen to av de, og de siste månedene hadde hans følelser for meg svinnet hen. Desverre hadde han ventet til det ikke var noe igjen å redde før han sa det til meg, og reiste fra meg samme dag det ble slutt.
Jeg hadde før dette aldri opplevd slik kjærlighetssorg, jeg elsket han så utrolig mye, bruddet var et av de tyngste opplevelsene jeg har gått gjennom. Den første uken var hunden vår en grunn for meg til å stå opp om morgenen, men jeg er for syk til å ha en vanskelig hund alene, så to uker etter bruddet kastet jeg inn håndklet. Hans eier hentet han og jeg druknet i min overvelmende ensomhetsfølelse. Jeg vet ikke hvordan dette ville gått uten støtten fra familien min og mine to bestevenner. Min familie tok vare på meg inntil jeg klarte det selv igjen. Laget mat til meg når jeg ikke orket å spise, klemte meg når jeg gråt, og fylte hodet mitt med inspirerende ord og trøst. I mellomtiden gikk mine venner aktivt i aksjon på å gjenopplive det sosiale livet mitt, som jeg lot dø under forholdet. Jeg har kommet i kontakt med mange gode personer, og har lært at når du får deg en kjæreste, er det en jævlig dårlig idé å ikke gå ut med vennene dine. Etter å ha kranglet og grått i flere måneder med han, er jeg og min ex venner igjen, og mine følelser for han har gradvis svinnet.
Kjærlighetssorg er et pent ord for midlertidig galskap. Min bestemors død, bruddet med samboeren og å måtte gi fra meg hunden, kombineres til den tyngste emosjonelle sommeren jeg noen gang har opplevd. Det tok en del måneder før jeg følte at jeg var helt meg selv igjen.

Men det er så mange vakre ting som også tok del i dette året. Selv om det ble en tung avskjed, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg hadde hund. Vi ble veldig knyttet, og daglig trening gjorde at vi fikk rettet på mye oppførsel, desverre savner jeg han ofte og kunne ønske hans eiere hadde latt høre fra seg. Da jeg begynte å blogge kom jeg i kontakt med flere herlige mennesker, reaksjonene og responsen på det jeg skriver var veldig inspirerende!  Etter bruddet ble jeg sterkere knyttet til mine venner, siden jeg endelig forsto hvor viktige de virkelig var for meg.  Jeg fullførte kurset på Vikersund Kurbad, og har fortsatt å jobbe med meg selv og min sykdom.
Men det vakreste og herligste av alt, var å bli tante! Bare tre uker etter at min samboer reiste, ble min vakre niese født. Å holde henne for første gang ga meg den største åpenbaringen om at selv om man er i sorg, så går verden videre. Jeg opplever så stor glede i å kunne være del av hennes liv, se henne vokse, og se min søster være en så utrolig mor.

Den siste tiden har jeg jobbet med å komme meg ut av min komfortsone, se nye mennesker, oppleve uvandte situasjoner.  Dette er et år hvor jeg har vokst mye, samtidig som jeg har lært mye om meg selv. Mine personlige verdier har flyttet på seg, men mine ambisjoner står fortsatt likt. Jeg håper på at jeg i løpet av 2010 vil kunne begynne å jobbe eller studere - delta i en verden utenfor min egen.

Flertallet har det til at et begivenhetsrikt år er et godt år, jeg mener at et godt år er et år hvor du har lært om livet og deg selv. Jeg har hatt et godt år og ønsker det nye velkommen.

Stopp. Lukk øynene. Pust.

Kroppen ligger trøtt på sofaen, jeg myser og gaper litt mens jeg ser på mottagelsen av Barack Obama på NRK, som om mitt latterlige ansiktuttrykk kommer til å gjøre det enklere å konsentrere seg. Takket være den enkle form for sosialisering som internett tilbyr, så kunne jeg ligge med laptopen på magen for å skrive vittige kommentarer om de banale innslagene til en venninne, og som tennis fyrer hun flere vittigheter tilbake mens vi begge ler av Stoltenberg og Jagland sine horrible engelskferdigheter. Sånn ligger jeg til langt ut på ettermiddagen før jeg forsøker å gjøre noe konstruktivt som å kle på meg. Jeg forteller dette fordi det var så godt å vite at jeg hadde muligheten til å kaste bort tid på denne måten. "Time you enjoy wasting was not wasted" - John Lennon

Mitt opphold på Vikersund Kurbad er over, jeg har ikke orket å summere eller tenke noe på det som har skjedd. Men likevel merker jeg en påvirkning av det vi har snakket om. Ikke bare setter jeg bedre pris på den frie tiden jeg har, men også at hverdagen blir litt enklere hvis du husker å stoppe opp og trekke pusten, for det er så mye som er bortkastet å stresse over. Kombinasjonen av det å slappe av og riktig medisinering har gjort at jeg har det veldig greit med kroppen min disse dagene. For ikke å snakke om bekreftelsen av at jeg virkelig elsker sengen min, og hadde nok tilbringt hele dagen i den om kroppen min hadde orket.  
Så med motivasjonen i hånden og kroppen i orden, går jeg gjennom en mentalt rensende prosess som innebærer at jeg sakte men sikkert tar en skikkelig vårrengjøring av leiligheten. Jeg har hivet masse skrot som har samlet seg over årene. Det går ikke så fort da jeg ikke orker så mye av gangen, men jeg får en følelse av produktivitet og det er virkelig deilig å vite at du har kvittet deg med ting du ikke trenger!

Jeg skal jobbe med å beholde den roen jeg har følt de siste par dagene, for det har vært veldig avslappende og godt.

Emosjonelt mett.

Vekkerklokken skriker, jeg skvetter og slipper ut et lite rop. Uansett hvor mange timer jeg har sovet så finner jeg det latterlig vanskelig å tvinge meg opp av sengen. Så da ligger jeg der, i halvsøvne, og oppsumerer ukene på vikersund kurbad som har flydd forbi.

Å være bortreist og følge institusjonsrytmer jeg ikke liker har til slutt toppet min metthetsfølelse. Det plutselige fallet i temperatur har heller ikke hjulpet. Hovedproblemet mitt er at jeg ikke klarte å slappe av på vikersund, noe som tærer på kroppen, smertene øker, stressnivået stiger, jeg blir irritabel og utmattet.  Vi har på vikersund øvd så mye på å lytte til kroppen vår, min kropp sa tydelig ifra at det begynte å bli for mye. Så jeg reiste hjem tidligere denne uken, og har vært takknemlig for at det bare er tre dager igjen neste uke før oppholdet over. Men det har ikke vært like enkelt å bremse, ting jeg har hatt lyst til å gjøre hjemme har hopet seg opp i løpet av tiden jeg har vært borte, så jeg satte meg i gang så snart foten min var innenfor døren.

Nakken min verker,  jeg setter meg opp i sengen for å nølende kjenne på hvordan kroppen har det. Etter å ha lukket øynene blir jeg påminnet om alt jeg har å gjøre av personlige endringer basert på hva jeg har lært på kurbadet, bare tanken gjør meg sliten. Morgenen konkluderes med at jeg i en liten periode fremover har bedre nytte av å gjøre ting jeg har lyst til, ikke bare hva jeg burde få gjort unna. Jeg  har vært pliktoppfyllende nok disse fire ukene på vikersund. Hvor er moroa i å være flink absolutt hele tiden?


Velkomment vinter!

På bare to dager har det gått fra +2 grader til -15, hallo vinter!


 
Utsikten fra vinduet mitt på Vikersund før jeg dro hjem i helgen: 



Og slik så det ut når jeg kom tilbake. Yes, hvem trenger en mild overgang?


 

Redrum!

Rommet jeg fikk utdelt ligger helt øverst og bortest i bygget. Det gjør at det er en del vandring frem og tilbake mellom de ulike aktivitetene. Den første uka var det noen som hadde for vane å skru av lyset helt bortest i gangen hvor jeg har rom. Om jeg så hadde tatt den knæsjgule heisen og subbet inn, eller sprettet opp trappene de tre etasjene, så fikk jeg på kvelden alltid en guffen skrekkfilm-følelse krypende i nakken. Litt som når man går gjennom en stille gang på skolen når det er mørkt ute.

Så jeg sprintet litt fort bort til rommet mitt, famlet med nøklene, og takket øvre makter for at jeg ikke hadde møtt noe skummelt som de creepy tvillingene fra filmen "The Shining". Mørkredde piker som meg har så livlig fantasi når det minst trenges!


Ville du likt å ha rom bortest i gangen her kanskje?

Vikersund Kurbad - hvafornoe?

Åh hallo, etter noen forvirrende mail oppdaget jeg at jeg egentlig ikke har fortalt noe om Vikersund eller hva jeg konkret driver med her! Så dette er en litt informativ oppdatering til dere som lurer på hva i all verden jeg snakker om, haha!

 Vikersund Kurbad er ikke et spasenter (som overraskende mange av dere har trodd), det er heller ikke en psykiatrisk klinikk (som heldigvis ikke like mange har trodd, det er nemlig Modum Bad som ligger lenger borte i byen her). Som det pent står på hjemmesiden deres, så er Vikersund Kurbad et senter for rehabilitering og mestring. Jeg er her på et mestringskurs som går over fire uker for å lære å bedre mestre en hverdag med smerte og sykdom.

"Mestringsgruppa" som vi pent blir kalt, består av 12 personer, med ulike plager og bakgrunn. Jeg er 21 og yngst på gruppa og den eldste er 71, så vi er en god blanding! Flere av oss trodde at dette kurset besto hovedsaklig av praktisk rådgivning, men det er mer terapautiske samtaler styrt av to gruppeledere som hjelper oss med å holde oss på tema. Vi prater sammen om ulike problemstillinger som kan oppstå når man er syk: sorg, lav selvfølelse, utilstrekkelighet, osv. Vi gjør avspenningsøvelser for å lære å kjenne på kroppen, registrere hvordan den har det. Mange synes det er vanskelig å sette grenser for seg selv, å for eksempel ikke klare å si nei til sine omgivelser. Noen opplever stor sorg over å være syk, andre har problemer med å utrykke seg. Det er mange problemer som blir byrder i en hverdag hvor man ikke har energi til å konfrontere seg selv. Øvelsene setter i gang tankeproseser, gjør oss bevisst på hvordan  vi reagerer og tenker i ulike situasjoner, hvilket tillater oss å fokusere på det vi vil jobbe med. Gruppelederne gir oss anbefalinger til nye tankeganger, men det største arbeidet er hva du legger i det selv. Er du ikke interessert i å jobbe med deg og dine holdninger så får du ingenting ut av dette. Alt er en invitasjon til å tenke selv og delta i gruppen. Til å begynne med forsto jeg ikke hva dette hadde med smerte og sykdom å gjøre. Men det er ganske innlysende at holdning er en stor del av hvordan vi håndterer kroppen og vår hverdag. Jeg har for eksempel en del problemer med grensesetting, så jeg legger ofte andre sine behov foran mine egne. Det er noe jeg ikke har tenkt så mye på, men som blir tydelig når jeg først har fått satt fingeren på det. Og sånn blir det når man går litt inn i seg selv og analyserer sine egne reaksjoner i forskjellige situasjoner. Du oppdager ting ved deg selv som du kan velge om du vil prøve å endre på eller ikke.

Utenom kurset så er du i kontakt med en fysioterapaut som hjelper deg å finne et treningsopplegg som passer deg, og anbefaler deg ulike aktivitetsgrupper som for eksempel turgåing, trening i varmtvannsbassenget, gym på matte, etc. Alt på senteret er frivillig, du skal bare helst si ifra om du ikke møter opp på det du har avtalt, så ikke folk begynner å lete etter deg. Personlig finner jeg at det blir en del tom tid på rommet mitt, og når tiden går sakte så savner man lett familie, venner og sine vaner. Så da passer det fint at Kongsberg ikke er så langt unna, og at jeg kan ta meg en langhelg hjemme i leiligheten mellom ukene her!

Oppsummert så prøver vi å finne vår egen balanse i livet, og mestringskurset er et av mange hjelpemidler som finnes der ute.

Definisjon: Emo.

Jeg glemmer noen ganger at det ikke bare er unge mennesker som følger bloggen min, og har derfor fått inn ønsker om å forklare hva jeg mente med "emo" i mitt forrige innlegg.

Emo var originalt en type musikksjanger, gjerne en blanding av nyere punk og indierock som inneholdt veldig ekspressive tekster, "emotional hardcore". Dette har senere blitt overført til mote som består av mye svart eyeliner, trange mørke olabukser, sideskillet pannelugg som dekker 3/4 av ansiktet, converse og piercinger. Jeg vil gå så langt som å summere det til en punket gother. Emo har til slutt blitt et begrep som oppsummerer en stereotype. Nemlig melodramatiske og oversensitive ungdommer som stadig vekk har behov for å formidle hvor fælt de har det gjennom oppmerksomhetssøkende handlinger, når de i all realitet egentlig har en relativt helt grei livssituasjon.

"Like a Goth, only much less dark and much more Harry Potter"

Så når jeg skrev at jeg var emo, så var det for å tullete si "ååh det er så synd på meg, buuhuu stakkars meg" når det egentlig går helt fint. Og at jeg synes det var litt morsomt at merket som har produsert kladdeboken min heter "Emo".

Et eksempel på en typisk emo:

Les mer i arkivet » Januar 2010 » Desember 2009 » November 2009
kronisk

kronisk

22, Kongsberg

Jeg ønsker å skape mer innsikt i hvordan livet med en kronisk sykdom er. Jeg har Ehlers-Danlos Syndrom, og dette er min hverdag.



Bookmark and Share
Subscribe

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits